Inger Alver Gløersen

Inger Alver Gløersen – nytt lys over Amalie Skram

Kulturformidler, forfatter og småbuker Inger Alver Gløersen, datter av Amalie Skrams yngre bror Ludvig Alver, blir gjennom livet godt kjent for sitt engasjement for kunst langt utover sin nye hjemkommune Horten. Inger vokser opp i Kristiania og Bergen, i et hjem der kunstnere er velkomne. Hun kaster nytt lys over Amalie Skram i biografien Min faster Amalie Skram (1965), og hun utgir bøker om kunstmalerne Edvard Munch, Nikolai Astrup og Ludvig Ravensberg. Inger skriver en mengde innlegg og artikler i aviser og tidsskrift, de fleste om kunst, kunstnere, kunstutstillinger og teaterforestillinger. Hun er mangeårig skribent i kvinnebladet Urd, Morgenbladet, lokalaviser, o.a. Fra 50-tallet holder hun en rekke foredrag, flest i forbindelse med bokutgivelsene sine, men også om andre emner, f.eks. om kunstens plass i hjemmet. Inger engasjerer seg sterkt i å ta vare på Munchs hus i Åsgårdstrand, der hun og hennes sønn Gløer blir omvisere. 

Når Inger Alver Gløersen gir ut biografien Min faster Amalie Skram (1965) i en alder av 73 år, er hun en kjent kulturskribent og foredragsholder. Hun har gitt ut tre bøker og et studiehefte, alle om kunstmalere hun har hatt personlig kontakt med. Fire år før boken om Amalie Skram utgis, publiserer Inger tekstene «Amalie Skrams mor» og «Var hun lykkelig?» i litteraturtidsskriftet Edda¹. Disse tekstene, med små endringer, blir tatt inn i boken om Amalie Skram. 

Ingers bok om tanten Amalie Skram er annerledes enn de tidligere bøkene hennes. Boken bygger ikke på personlig kontakt med den hun skriver om, slik de tidligere kunstbøkene gjør. Inger kan bare huske å ha møtt sin tante Amalie i Kristiania når hun er seks og et halvt år gammel. Inger har dermed bare ett minne om samvær med Amalie. Riktignok har både Ingers farmor Lovise Alver og hennes mormor Johanna Elisabeth Vibes venninner fortalt henne om Amalie, men hun må i tillegg finne andre kilder for å kunne beskrive sin tante og hennes diktning. 

Den første halvdelen av boken om fasteren bygger i stor grad på faren Ludvig Alvers dagbok, og denne delen handler om Amalies oppvekst, personlighet og familien. I etterkrigstiden har Inger fått dagboken til oppbevaring hjemme på Glenne i Horten. Når hun skriver sin Skram-biografi, har hun allerede lånt ut dagboken til Borghild Krane, som har brukt dagboken som grunnlag for sin bok: Amalie Skrams diktning. Tema og variasjoner (1961). Inger har lest både Kranes bok og Antonie Tibergs biografi Amalie Skram som kunstner og menneske (1910) før hun tar fatt på å skrive boken om Amalie. Flere steder i biografien skriver Inger «Det står skrevet» o.l. Det er som oftest sistnevnte biografi hun henviser til på denne måten.

Hva skriver avisene?

«Inger Alver Gløersens bok om Min faster Amalie Skram er en av dem som har vakt størst oppmerksomhet blant årets bøker», skriver Tønsbergs Blad i forbindelse med Ingers kronikk om Amalie Skram (21/12-65, 8). Rolv Thesen konkluderer i sin anmeldelse i Arbeiderbladetmed at fru Gløersen gjennom boken gjerne vil «gjøre sin faster lykkeligere enn vi er vant til å se henne skildret. Men ved å skildre hennes godhet, hjertelag og religiøsitet har hun utdypet bildet av henne. Hun er blitt mer medmenneske, mindre teoretisk naturalist.» (30/10-65, 8) I Aftenposten skriver anmelder Ole Langseth at det «bildet fru Gløersen tegner er i det hele adskillige farvetoner lysere enn det vi vanligvis bærer på av naturalismens store forfatterinne i Norge.» (12/11-65, 3) Langseth tror at boken vil bli møtt med glede. I Hortens lokalavis Gjengangeren skriver Inger Baggethun i sin anmeldelse at Ingers bok «tegner et helt nytt bilde av den store forfatterinne» (3/11-65, 3). 

Min faster Amalie Skram                                  

Når Inger Alver Gløersen gir ut biografien Min faster Amalie Skram (1965) i en alder av 73 år, er hun en kjent kulturskribent og foredragsholder. Hun har gitt ut tre bøker og et studiehefte, alle om kunstmalere hun har hatt personlig kontakt med. Fire år før boken om Amalie Skram utgis, publiserer Inger tekstene «Amalie Skrams mor» og «Var hun lykkelig?» i litteraturtidsskriftet Edda¹. Disse tekstene, med små endringer, blir tatt inn i boken om Amalie Skram. 

Ingers bok om tanten Amalie Skram er annerledes enn de tidligere bøkene hennes. Boken bygger ikke på personlig kontakt med den hun skriver om, slik de tidligere kunstbøkene gjør. Inger kan bare huske å ha møtt sin tante Amalie i Kristiania når hun er seks og et halvt år gammel. Inger har dermed bare ett minne om samvær med Amalie. Riktignok har både Ingers farmor Lovise Alver og hennes mormor Johanna Elisabeth Vibes venninner fortalt henne om Amalie, men hun må i tillegg finne andre kilder for å kunne beskrive sin tante og hennes diktning. 

Den første halvdelen av boken om fasteren bygger i stor grad på faren Ludvig Alvers dagbok, og denne delen handler om Amalies oppvekst, personlighet og familien. I etterkrigstiden har Inger fått dagboken til oppbevaring hjemme på Glenne i Horten. Når hun skriver sin Skram-biografi, har hun allerede lånt ut dagboken til Borghild Krane, som har brukt dagboken som grunnlag for sin bok: Amalie Skrams diktning. Tema og variasjoner (1961). Inger har lest både Kranes bok og Antonie Tibergs biografi Amalie Skram som kunstner og menneske (1910) før hun tar fatt på å skrive boken om Amalie. Flere steder i biografien skriver Inger «Det står skrevet» o.l. Det er som oftest sistnevnte biografi hun henviser til på denne måten.

Hva skriver avisene?

«Inger Alver Gløersens bok om Min faster Amalie Skram er en av dem som har vakt størst oppmerksomhet blant årets bøker», skriver Tønsbergs Blad i forbindelse med Ingers kronikk om Amalie Skram (21/12-65, 8). Rolv Thesen konkluderer i sin anmeldelse i Arbeiderbladetmed at fru Gløersen gjennom boken gjerne vil «gjøre sin faster lykkeligere enn vi er vant til å se henne skildret. Men ved å skildre hennes godhet, hjertelag og religiøsitet har hun utdypet bildet av henne. Hun er blitt mer medmenneske, mindre teoretisk naturalist.» (30/10-65, 8) I Aftenposten skriver anmelder Ole Langseth at det «bildet fru Gløersen tegner er i det hele adskillige farvetoner lysere enn det vi vanligvis bærer på av naturalismens store forfatterinne i Norge.» (12/11-65, 3) Langseth tror at boken vil bli møtt med glede. I Hortens lokalavis Gjengangeren skriver Inger Baggethun i sin anmeldelse at Ingers bok «tegner et helt nytt bilde av den store forfatterinne» (3/11-65, 3). 

Litteraturhistoriker Sonja Hagemann har imidlertid flere kritiske bemerkninger til boken i sin anmeldelse i Dagbladet. Hun mener at de opplysningene Inger legger frem i Min faster Amalie Skram, for det meste finnes «annetsteds» og at det synes å ha vært viktig for Inger å rehabilitere Amalie Skram sosialt, gjøre hjem og omgivelser litt mer «antakelige». Hagemann opplever at Ingers personlige tolkning av Amalie Skrams diktning ikke gir noe vesentlig nytt, og at boken etter hennes syn har liten litteraturhistorisk verdi. Hun påpeker også at Inger polemiserer mot kritikere og biografer uten å navngi dem. Hagemann avslutter anmeldelsen med å peke på at boken likevel har en betydning og berettigelse fordi den kan vekke interesse for Amalie Skrams forfatterskap. (22/10-65, 7)

Hvem er faster Amalie?

Inger gleder seg til å møte sin tante Amalie når «piken» følger henne til Lovisenberg Hjem for gamle Damer i Kristiania, der Amalie besøker sin mor. En venninne har fortalt Inger om den store sovedukken hun fikk av sin københavnertante, og Inger har forventninger om å få noe liknende. Når Inger skal hjem igjen, er det tid for gaven, som viser seg å være et skinnetui med neglerenser og neglefil, ledsaget av følgende ord fra Amalie: «Ja for du renser vel neglene dine hver dag, det gjør min lille pige i København». Inger husker ikke at det strømmet varme mot henne fra denne tanten, forteller hun om sitt eneste møte med Amalie som hun kan gjenkalle. (s. 17-18) 

Denne historien vitner ikke om den godheten og det hjertelaget som anmelder Rolv Thesen mener Amalie var preget av. Men i kapitlet «Var hun god?», utdyper Inger hvorfor hun likevel mener at Amalie var god.

Kapittelet «Var hun god?» innledes av to sitat, det første av Bjørnstjerne Bjørnson: «De er så god», skriver han til Amalie sommeren 1881, «hvis De døde i morgen, kom jeg og talte ved deres kiste om det å være god»⁶ (s. 145). Den danske dikteren Sophus Schandorph skriver til Amalie i juli 1888: «Du kjære – har Vorherre eller Satan rigt udrustet med Kærlighed … du er bleven en betydelig Forfatter i Kraft af dit store Hjærte.»⁷ (s. 145). Inger fremholder at Amalie viser både mot og kjærlighet til sine medmennesker ved å skrive romanen Professor Hieronimus (s. 189). Hun elsket menneskene, og hun var god (s. 147). Men hverken Amalie eller moren hennes spredte hygge og lunhet rundt seg, tror Inger (s. 146). I et tidligere kapittel forteller Inger om Amalies gode venninne fru Ida Schandorph, som «skriver og snakker om Amalie Skrams store godhet og åndfullhet». Fru Schandorph skriver om Amalie at der «er et stort Hjærte og en stor Aand i hende.»⁸ (s. 81)

Amalies forhold til sin mor var ikke dårlig, slik Fie og Petras forhold var i Hellemyrsfolket, mener Inger. Hun hevder at når Amalie åpner et brev med å skrive «Min kjære, kjære moderen» og avslutter med «skriv søde mor, er du snil.»⁹ (27/8-1897), så mener Amalie det, fordi hun er opptatt av sannheten. Inger mener det er helt utilgivelig når «biografer og kritikere identifiserer forfatteren med mennesker han eller hun skaper». Amalie har gitt oss Petra i Hellemyrsfolket, Constance Rings mor og Ingeborg, skriver Inger. «Derav er det blitt sluttet at det hersket et meget dårlig forhold mellom Amalie Skram og hennes mor.» Men dette stemmer ikke, mener Inger. Hun viser til at Jacob Worm-Müller, Amalies eldste sønn, går hardt ut mot dette allerede etter den første boken som ble skrevet om Amalie¹⁰. Han hevder, ifølge Inger, at Amalie og moren «ofte kunne ha det både muntert og morsomt sammen – at de kunne hygge seg som to gode venninner.» (s. 19)

Når Inger hevder at forholdet mellom Müller og Amalie ikke var så dårlig som f.eks. Tiberg fastslår¹¹, så argumenterer hun med at Amalie var viljesterk og bestemte selv over sitt liv. Inger tror at Amalie valgte Müller selv, og at hun neppe ville følge sin ektemann på lange sjøreiser hvis hun ikke satte pris på å være sammen med ham. (s. 57ff). Skilsmissen måtte ikke utelukkende legges Müller til last, mener Inger (s. 65). Da Amalie fikk melding om Müllers død, skrev hun til Hulda Garborg at han, «ved siden av sine svagheder» hadde «saa utrolig gode sider»¹². (s. 67)

«Amalie Alver gikk ut i verden med hjertet fylt av kristendommens absolutte fordringer», understreker Inger, og hun forklarer hva det betydde for Amalie: «Fremfor å sole seg i menns og kvinners beundring, valgte hun å blotte sine ulykkelige medmenneskers blodige og illeluktende sår». (s. 9). Amalies ledemotiv var det som moren Lovise hadde lært sin datter: Å frykte Gud og ikke mennesker, mener Inger (s. 46). I likhet med mange intellektuelle på 1800-tallet, forlot Amalie sin kristne tro, men i januar 1898 skjedde det en endring. Inger skriver at etter å ha «fornektet Guds eksistens i en årrekke, vender hun seg atter til ham og skriver om dette til sin mor»¹³. (26/1-98) Inger siterer så en stor del av Amalies neste brev til moren (20/3-98). I dette brevet skriver Amalie bl.a.: «Gud har gjort et Mirakel paa mig. Han har ladet sig finde af mig»¹⁴. (s. 49) Inger mener at oppdragelsen av Amalie og brødrene hennes hadde gitt dem et sinn som «huset selvbebreidelse og selvransakelse uten ende.» (s. 49) 

I forbindelse med Merete Morken Andersens utgivelse av Skram-biografen Blodet i årene (2018), uttaler Morken Andersen i et intervju ved Lars Petter Sveen i Vårt Land at det «er underkommunisert at Amalie på slutten av livet var eit djupt religiøst menneske.» (19/10-2018, 32) Inger tar ikke stilling til om Amalies kristne holdning varte livet ut. Irene Engelstad sier i ovennevnte intervju at hun er skeptisk til om Amalies nye tilslutning til kristendommen var endelig. Hun ble bisatt uten prest, og ønsket ikke en kristen begravelse, påpeker Engelstad.                       

Etter bokutgivelsen skriver Inger en lengre artikkel om Amalie i Tønsbergs blad (21/12-65, 8) under tittelen «Hun elsket Guds stebarn på jorden». Artikkelen blir også tatt inn i Bergens Tidende (18/12-65, 4), Inger føyer til sju linjer om Bergen og kaller artikkelen «Bergensbarnet som skrev fra sin by.» Ingers bok om Amalie blir trykket i to opplag.

Fra 1963 melder lokalavisene at Inger holder flere foredrag om Amalie Skram og senere om den nye biografien om henne i flere bibliotek og kvinneforeninger i Hortens-distriktet, men året etter utgivelsen dabber det av. Det er hennes foredrag om Edvard Munch, som hun har holdt fra 1959, som tar over. 

Men Ingers bok om Amalie Skram fører til en ny interesse for hennes forfatterskap, og året etter bokutgivelsen gir Gyldendal ut Hellemyrsfolket (1966) i tre bind med et forord av Inger Alver Gløersen. 

Oppvekst og ekteskap

Inger Alvers foreldre Lolly Vibe og Ludvig Alver gifter seg i 1891 og bosetter seg på Kongsberg, der Ludvig er ansatt som adjunkt ved middelskolen og i to perioder er konstituert rektor. På grunn av en brann i rektorboligen blir imidlertid Inger født i Fåberg nord for Lillehammer. Sommeren 1895 sier Ludvig opp stillingen sin fordi han er uenig i nyorganiseringen av middelskolen, og flytter fra Kongsberg. Det er uklart hvor mye Inger og moren bor sammen med Ludvig etter denne flyttingen. 

Når Ludvig Alver dør i august 1897, sannsynligvis av tuberkulose, bor han alene på Lysaker i Kristiania. Han har vært syk i lengre tid. Amalies Skrams yngste sønn, skuespiller Ludvig Müller, og ektefellen, skuespiller Signe Grieg, som bor sentralt i Kristiania, besøker ham og hjelper ham med praktiske ting.  

Ingers mor Lolly Vibe gifter seg med Sigurd Høst i desember 1897, og de bosetter seg i Kristiania, der Inger begynner på skole. Men familien flytter til Bergen sommeren 1900 fordi stefaren Sigurd Høst har fått stilling som adjunkt ved katedralskolen i Bergen. Der blir Høst mangeårig formann i Kunstforeningen i Bergen. Andre skoleår begynner Inger på Amalia Hansens Pigeskole, der hun tar middelskoleeksamen. 17 år gammel blir hun immatrikulert som engelsk «home student» ved Oxford universitet. Fagene er latin, historie og engelsk språk og litteratur, forteller Inger i et intervju i Magasinet for alle i 1966. (Nr. 12, 6) Oppholdet i Oxford tar slutt i 1914, når første verdenskrig bryter ut. Hjemme i Norge utgir hun en norsk oversettelse av en spenningsroman av George A. Birmingham under navnet: Spanske dukater (1915). Dette året flytter familien Høst tilbake til Kristiania der stefaren er blitt ansatt som overlærer ved Kristiania Katedralskole. Han utgir en rekke lærebøker i fransk og historie.

Det er i barne- og ungdomsårene i Kristiania og Bergen at grunnen blir lagt for Ingers store interesse for kunst. Stefaren Sigurd Høst blir en nær venn av de norske kunstmalerne Munch, Astrup og Ravensberg, en slektning av Munch, og malerne blir ønsket velkommen i Høsts hjem. Inger får beskjed om å sitte stille og lytte til dem, og hun lærer seg å skrive ned det de sier, ofte på løse lapper. Disse notatene, i tillegg til brev og dagbokutdrag, bruker hun som grunnlag for kunstbøkene fra 1950-tallet og i 1970.

Inger underviser en tid i engelsk på en middelskole, og blir guvernante for engelske barn i Mo i Rana. Der treffer hun forstmann Thoralf Gløersen. I januar 1919 emigrerer han til Canada. Inger reiser etter, og om sommeren blir de viet i Quebec. I august året etter blir sønnen Gløer født. Men Thoralf blir påkjørt av en bil, og i 1923 må ekteparet reise hjem til Norge. Der har Sigurd Høst stått for kjøpet av småbruket Glenne i daværende Borre kommune. Her skal Inger og Gløer komme til å bo resten av livet. Ektemannen emigrerer til Canada året etter. Senere kommer han tilbake til Norge, men han og Inger tar ikke opp igjen samlivet.

Inger må stå for driften av småbruket alene til Gløer kan overta ansvaret som gårdsbestyrer. Poteter og grønnsaker dyrkes på småbruket etter biodynamiske prinsipper. Bak uthuset holder de høns, og i Oslofjorden er det fisk. 

Bøker om kunstmalere

Etter morens og stefarens død like før første verdenskrig arver Inger deler av foreldrenes store malerisamling. I sine egne stuer kan hun daglig glede seg over malerier av kunstnere hun har møtt personlig.

Når Inger i 1954 gir ut sin første av fire bøker om kunstmalerne Nikolai Astrup, Edvard Munch og Ludvig Ravensberg, har hun skrevet flere artikler om Astrup og om Munch i kvinnebladet Urd. Bøkene om Astrup og Munch kommer ut fordi Inger blir bedt om å skrive disse bøkene av henholdsvis Mittet forlag og av kunstinteresserte som kjenner til Ingers nære forhold til disse to kunstmalerne. Inger kaller bøkene Nikolai Astrup (1954) og Den Munch jeg møtte (1956), og senere kommer Studieplan over «Den Munch jeg møtte» (1961) og Lykkehuset. Edvard Munch og Åsgårdstrand (1970) ut. Boken om Nikolai Astrup blir raskt utsolgt, og i 1967 kommer den ut i et nytt, utvidet opplag. Ingers bok om Edvard Munch blir tatt svært godt imot, og den blir trykket i hele fem opplag. Hun holder foredrag og viser lysbilder av Munchs bilder i sitt hjemfylke Vestfold, på Munchmuseet, i andre steder landet og i utlandet, og hun blir en ettertraktet foredragsholder.  

Boken om Ludvig Ravensberg, som Inger også har møtt som barn, skriver hun på oppfordring av Ravensberg. Han låner henne sin dagbok, for han mener at boken om ham slik vil bli hans åndelige testamente. Boken kaller hun Mefisto i Djævelklubben. Boken om maleren Ravensberg (1958).

Inger har ingen formell utdanning i kunst, og bøkene hennes er annerledes enn tidligere kunstbøker der kunsten blir satt inn i en kunsthistorisk sammenheng. Selv sier Inger at hun ikke er «kunstforstandig», og ikke aner hva en -isme er¹⁵. Hun mener at det er hva en føler som betyr noe.

I etterkrigstiden låner Inger ut de verdifulle maleriene som henger i hennes stuer til utstilling i folkebibliotek og kunstforeninger i Horten og Tønsberg. Hun ønsker at også andre skal få se dem.

I 1968 henvender Inger seg til kommunen for å få restaurert Munchs eiendom i Åsgårdstrand. Huset har vært åpent for publikum fra 1947, men er i sterkt forfall. I 1969 er Munchs atelier gjenreist, og Inger og Gløer får i oppdrag å holde omvisning i Munchs hus. Som vederlag får de inngangspengene.

Flere får øynene opp for Ingers store engasjement for kunst, og i Tønsbergs Blad foreslås det både i 1960 og i 1962 at Inger får kunstnerlønn. I 1968 melder avisen at kunstnerlønn er innvilget, kr 6000 per år.

De siste årene Inger lever, bor hun på Gannestad alders- og sykehjem i Borre. Men hun møter frem til åpningen av Munchs hus i mai, så sant hun kan. I sitt 86. år er hun til stede under åpningen 6. mai 1978 til tross for at hun blir kjørt i rullestol med brukket lårhals.

Litteratur

Anker, Øyvind og Edvard Beyer, 1982: «Og nu vil jeg tale ut» «Men nu vil jeg også tale ud». Oslo, Gyldendal

Garton, Janet, 2005: Amalie Skram. Brevveksling med andre nordiske forfattere. København, C.A. Reitzels Forlag.

Gløersen, Inger Alver (overs.),1915: Spanske dukater. Kristiania, Aschehoug. Overs. av Spanish Gold (1909) av George A. Birmingham.  

Gløersen, Inger Alver, 1954: Nikolai Astrup. Oslo, Gyldendal.

Gløersen, Inger Alver, 1956: Den Munch jeg møtte. Oslo, Gyldendal. Munch as I knew him, eng. utg. Hellerup 1994.

Gløersen, Inger Alver, 1958: Mefisto i djævelklubben. Boken om maleren Ravensberg. Oslo, Gyldendal.

Gløersen, Inger Alver, 1961: Studieplan over «Den Munch jeg møtte» Oslo,Bøndenes Forlag.

Gløersen, Inger Alver, 1965: Min faster Amalie Skram. Oslo, Gyldendal.

Gløersen, Inger Alver, 1970: Lykkehuset. Edvard Munch og Åsgårdstrand. Oslo, Gyldendal.

Krane, Borghild, 1961: Amalie Skrams diktning. Tema og variasjoner. Oslo, Gyldendal.

Lillevold, Eyvind (red.), 1954: Borre Bygdebok. Borre kommune.

Nilsen, Kari Berle, 2023: En mann av sin tid. Johan Ludvig Alvers dagbok 1869-1888. Bergen, Alvheim & Eide Akademisk Forlag.

Rode, Helge, 1960: Dikt i utvalg. Oslo, Cappelen.

Skram, Amalie, 1955: Mellom slagene. Oslo, Aschehoug

Tiberg, Antonie, 1910: Amalie Skram som kunstner og menneske. Kristiania, Aschehoug.

Vogt, Nils Collet, 1908: Digte i udvalg. Kristiania, Aschehoug.

Aviser/tidsskrift

Gjengangeren

Tønsbergs Blad

Aftenposten

Dagbladet

Morgenbladet

Nationen

Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, 1961, 105-111, 276-283.

Norske Landbrukskandidaters Årbok nr XV (1931).

Annet

Lolly Høst f. Vibe, Inger Alver Gløersens mor. Muntlig fortelling og personlige brev.

Kari Berle Nilsen (artikkelforfatter)

Noter

¹ Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, 1961, 105-111 og 276-283.
² Alle henvisninger til enkle sidetall gjelder Inger Alver Gløersens bok Min faster Amalie Skram (1965).
³  Frisprog, 24/3-62, 4.
⁴  Rode, 1960, 12f
⁵  Vogt, 1908, 92ff
⁶  Anker, 1982, 53.
⁷  Garton, 2005, 301.
⁸  Ukjent kilde.
⁹  Skram, 1955, 159 og 161.
¹⁰  Det er ukjent hvor Jacob Worm-Müller fremførte denne protesten.
¹¹  Tiberg, 1910, 37, 39.
¹²  Skram, 1955, 172.
¹³  Skram, 1955, 164f.
¹⁴  Skram, 1955, 165f.
¹⁵  Gjengangeren, 10.3. 82, 9